Diverse tekster

Hva er det Vi egentlig driver med?

På biblioteket

I møte med verden har vi for vane å plassere og systematisere det vi ser. Vi putter erfaringene vi sanser og opplever inn i et erfaringskartotek helt automatisk. Et slags lager vi konstruerer i hodene våre, som selvfølgelig er ulikt fra menneske til menneske. Faren ved dette selvskrevne behovet av kontroll og oversikt, er at man også risikerer å komme til en forenklet konklusjon. Kunst som det her er snakk om, blir således liggende sammen med liknende kunst i et etterhvert nedstøvet bibliotek.

I møte med Hilde Svalheims univers, som er til de grader gjenkjennelig, vil vi derfor naturlig og temmelig raskt legge bildene inn i et figurativt kunst-kammer. Om vi da ikke overstyrer denne indre robotbibliotekaren. Hvis vi klarer det, og lar huet jobbe videre med bildene, begynner Svalheims bilder i stede å vokse. De fanger interessen, blir sprell levende og utkrystalliserer den iboende og bakenforliggende fornuften, som skjuler seg i det hverdagslige og lite spektakulære inntrykket arbeidene gir i starten.

Bildene hennes og bildene mine

Det er noe med detaljene i bildene. Personene vi møter er ikke bare avbildet, de er tillagt noe mer. Vi er betraktere som først ser vanlige relasjoner hos ukjente folk, før det innlysende etterhvert inntreffer; vi kjenner oss selv igjen i bildene. Det er altså like mye det vi ikke ser i bildene, som det vi rent faktisk står og ser på, vi møter. Vi går under lupen og konfronteres i døra. Putter oss selv inn i kunstnerens bilder, og lar de blande seg med egne bilder og erfaringer fra de allerede nevnte private bibliotekene. Deretter opplever og utvikler vi disse sammen med Svalheims. Vi dikter med andre ord videre, og bildet blir således holdt levende, noe som krever troverdighet til det vi ser på.

Og jeg tror på hvert eneste av disse bildene, at dette er situasjoner og grupperinger som er og har vært. Det interessante er at når jeg etterspør grunnlagene for bildene, alle fotografiene, det være seg reklame, avisartikler, nyhetssaker, og familiealbum. Så viser det seg at svært mange av disse foreleggene knapt er gjenkjennelige med oljepastellene. Flere er i tillegg på størrelse med passfoto. Personer er fritt lagt til eller trukket fra etter eget hode, og positurer skiftet og dreid om på. Mye av det jeg ser er altså fiktivt, eller delvis fiksjon. Samtidig ser jeg jo at dette er ekte. Eller jeg vet at dette er på ordentlig og har skjedd. For jeg står jo og føler bildene, like mye som jeg føler meg selv i bildene.

En uhipp maler

Til tross for den dagligdagse motivkretsen med familier, barn og små menneskeklynger, er det likevel noe nærmest uhørt uvanlig, i det at noen fordyper seg så til de grader i disse helt nære relasjonelle konstellasjonene. Motivkretsen er i så måte noe av det mest uhippe du kan finne på å avbilde, med tegning og maleri i dag. Slike prosjekter er oftere å finne i fotokunsten. Men der fotografiet alltid er fanget i sitt ufravikelige forhold til motivet (det handler om å fange det rette øyeblikket, konstruere et tildragende oppsett, eller rendyrke en formalestetikk) står tegneren og maleren, i dette tilfellet Hilde Svalheim, friere i det å utvikle en nærhet og tilstedeværelse som ikke var der i utgangspunktet. Således gir hun oss ikke bare sin dyktighet i håndverket, men levendegjør også personlige betraktninger om menneskelig samspill, med en sjelden sans for psykologiske øyeblikk. Svalheim går inn i de helt nære relasjonene vi alle kan relatere til på godt og vondt. Kort fortalt er dette noe hun kan, for hun har egentlig alltid jobbet med mennesket i bildet, og mennesket utenfor bildet.   

I serien med nye oljepasteller møter vi et upretensiøst og dirkete uttrykk, fremkalt med sikre og selvfølgelige hender og hode. Arbeidene er tydelig i slekt med det figurative maleriet hun har rendyrket siden studietiden på åttitallet. Malerier hun opp gjennom årene har stilt ut ved institusjoner som Museet for samtidskunst, Henie Onstad kunstsenter og Kunstnernes hus. Av disse arbeidene, er flere kjøpt inn av Nasjonalmuseet, Utenriksdepartementet og norsk kulturråd, og føyer seg derfor inn i en større historiefortelling for ettertiden. Akkurat hva som blir viktig å hente frem i retrospekt er umulig å si, men at noen må ha tenkt at bildene hennes ivaretar en tilstedeværelse verdt å samle på for fremtidens fortellinger om et før og nå, er lett å forstå.

Krisehjelp i kapitalen

Papirarbeidene vi møter, gir fokus i tilværelsen. De kommer nær sagt som billedlig krisehjelp. Arbeidene til Svalheim inviterer oss til å se og sanse som hele mennesker. Noe som er vanskelig i vår visuelle samtid, der det aller meste er oppstykket og delt. Å virkelig se, er langt fra en selvfølge, utrolig nok. Tiden strekker liksom ikke til og vi orker knapt ta inn billedlig subtilitet lengre. Er kanskje finmotorikken bak pupillene kaputt, eller blikkene for raske? Er vi overstimulerte, tvangsforet et forrykende bildeflimmer, hvis mål og meninger er begrenset til de kapitale? Vi drukner jo tross alt i kjøp og salg, og verre skal det bli. Øynene er sløvet, sinnene apatiske. Vi lever i en omtåket tidsalder vi ikke finner veien ut av. Som om vi taper terrenget av syne og mister holdepunktene i tilværelsen, og hvor det stadig blir vanskeligere å forstå essensen av tingenes tilstand.

Det er nettopp når man innser dette potensielle nederlaget, at kunstens muligheter dukker opp. Det er også nøyaktig her Hilde Svalheims bilder føyer seg inn i rekken av åndelig og psykologiske krykker for menneskets sviktende sinn, i en temmelig sjuk tid. Heldigvis har vi langsomme folk som tenker og manifesterer grubleriene i bilder, bøker, musikk og den slags.

Abstrakte figurer

Tilbake til oljepastellene er det interessant å se litt mer, forbi de soleklare motivene i bildene. Nemlig veksle blikket over til å se bildenes abstrakte kvaliteter og bestanddeler. Slik at bildene bytter på å bli avkledd og påkledd. Jeg snakker om å sette pris på en flate, et felt i bildet, en strek, komposisjonen, fargeharmonier, rytme, letthet, tyngde, balanse, temperament og tempo. Altså formale elementer som holder og løfter bildet, og får det til å fungere. For akkurat som man kan lese abstrakte bilder figurativt, leser man like gjerne figurative bilder abstrakt. Alle som skaper noe, kjenner til dette vekslende blikket enten bevisst eller ubevisst. Nemlig overgangene mellom detaljer og helhet, innhold og form. Det er også denne vekslingen som gjør at bildene aldri egentlig blir ferdige. Vi fortsetter å være i, og leve med dem. Det kan virke motsetningsfullt, men slik er det; gode bilder er villige til å utvikle seg hver gang vi ser dem, samtidig som de er nok i seg selv.

Det er bare oss, og vi

Hele serien med arbeider er egentlig svært åpen, og samtidig vanskelige å få has på, men likevel lett å lage historier til. Pastellene beholder en slags integritet. Avslører ikke mer enn nødvendig, og oppleves paradoksalt nok som både personlige og anonyme. Arbeidene blir forankret i et lokalt «vi» og forbundet til et universelt «oss». Likevel er arbeidene temmelig hemmelighetsfulle, med personer som er like mye nå som da. Serien beveger seg utenfor moter og trender i kunstfeltet, og gjør at hele prosjektet står og faller på nærværet mellom bilde og betrakter. Det er noe med at serien føles opplevd og ikke villet, men faktisk erfart hele veien. Jeg blir tilstede i de skjøre aspektene, alle møtene mennesker imellom. Nostalgisk, melankolsk og selvransakende. På en slik måte at jeg mener å ha vært der. Vært den og den i bildet. Som minner jeg har glemt at jeg har. Påminnelser om noe passert, men også om noe som vil passere.

Barn og voksne

Følg spesielt med på barna i bildene. Det er nemlig et lite kunststykke i seg selv å ikke forenkle disse til ideen om dem, klisjeen om de søte barna, objekter på avstand så og si. Barna vi møter hos Hilde Svalheim, er individer, langt mer komplekse enn ved første øyekast. Hun åpner opp et stengsel, og presenterer barna mer nærgående, som selvstendige individer med tydelige identiteter og personlighetstrekk. Til og med en babys konfronterende blikk til en bror (eller hvem det nå måtte være), er tilstede som et komplett menneske. De psykologiske aspektene ved menneskelig samvær, som til enhver tid utspiller seg, alt ettersom gruppen man befinner seg i, er nesten uhyggelig presist tilstede i hvert bilde. Disse detaljene vi ikke ser når vi er i situasjonen, men som vi likevel sanser. De bevitner tilstedeværelse og kanskje spesielt den manglende tilstedeværelsen, som særlig voksne har til samspillet barn imellom.

Hvem, hva, hvor

Poenget er at for å få til hele personer som i bildene, gjøre dem så levende og tilstede, holder det ikke bare å tenke logisk og formalt, du må i like stor grad leve deg inn i personene, som en romanforfatter. Gå inn i dem med hele deg, stole på intuisjonen, frigjøre hånd og hode. Du må være tøff nok i trynet, samtidig som du må kunne oppdage og ha blikket for de sarteste forandringene en liten detalj avstedkommer. 

Serien Vi gjør at vi ikke bare ser bildene, men oss selv slik vi er, utenfor denne parallelle virkeligheten som kunsten tross alt er. Hva det er vi egentlig driver med, som sett utenfra i en pustepause. Alle disse nære medmenneskelige konstellasjonene vi ser i Svalheims Vi, tar vi tross alt stort sett for gitt. Fordi de er så til de grader gjenkjennelige. Og akkurat derfor, i sin selvfølgelighet, blir de så tankevekkende. Som de sier; Stopp, vent nå litt, se, kjenn, føl, du er hjemme, eller er du hjemme, hallo!? Alt dette som er oss, og som vi samtidig betrakter på avstand, og som samtlige mennesker kan relatere til uansett hvem, hva og hvor man er. Resultatene er avtrykk fra et fellesskap, ukjent og kjent, begge deler om hverandre. Bilder som får oss til å se hvem vi egentlig er.

-tanker om Hilde Svalheims nye oljepasteller